Lesernes marked

Variasjoner av det menneskelige

Karina Tene har tatt for seg lengselen som immigranter, uansett hvor de kommer fra, har til sine kjære som er igjen i hjemlandet. (Alle foto: Kenneth Kamp)

Årets avgangsutstilling for studentene ved Ytre kunstfagskole har fått tittelen «Menneske2» – altså menneske i andre potens.

Utstillinga som skal vises på Mottaket i Nedre Strandgate, vil inneholde eksamensverk av de åtte studentene i årets avgangsklasse. Studentene har selv utvikla ut ideer, definert mål, laga sin egen timeplan og arbeida fram kunstverka, som er svært ulike både i materialer, form og uttrykk.
Sebastian Adrian André Jakobsen forteller at det alltid er vanskelig å sette en tittel på en utstilling der man viser verk av helt ulike kunstnere, uten noen kuratering på forhånd;
– Selv om vi bare er åtte stykker som står bak kunstverka, er det hundre tanker som ligger bak, og tittelen skal jo knytte dette sammen på et vis. Etter tre dager med diskusjoner, kom vi fram til at det som er felles for verka på årets utstilling, er det menneskelige, og vi landa på «Menneske2». Vi legger kanskje litt forskjellig i det, men for meg sier tittelen noe om de to sidene ved å være menneske, den personlige og psykologiske og den sosiale og samfunnsmessige. Om man leser tittelen som «det opphøyde mennesket», kan man tenke på det som den individuelle dimensjonen, og om man leser det som «mennesket i andre», får man den sosiale.

Sebastian Adrian André Jakobsen skal vise fram en videofilm der en rekke sammensatte ansikter langsomt og nesten umerkelig forandrer seg til nye ansikter. Til venstre ses et stillbilde fra filmen.

Ansiktene i ansiktet
Sebastians eget prosjekt har han gitt tittelen «Can You See the Forest?». Det henspiller på ordtaket om at man ikke alltid klarer å se skogen for bare trær, forklarer han, men i dette tilfellet handler det om mennesker.
Han forteller at han har tatt portretter av 45 ulike mennesker, i samme belysning og positur. På alle portrettene har han definert og markert ulike områder som hår, leppe, hake og så videre, og gitt hvert område en egen kode. Så har han latt et dataprogram lage nye, ugjenkjennelige ansikter ved hjelp av disse kodene. Til slutt skal det bli en to til fire timer lang video der de ulike sammensatte ansiktene langsomt forandrer seg og blir til andre ansikter, som igjen er satt sammen av en rekke portretter.
– Det er ikke meninga at man skal se hele filmen, men at man skal se noe av den og føle litt på det å være en del av det kollektive, sier Sebastian.

Connie Andresen har laga gipsavstøpninger av griseorganer, i tillegg til hennes eget underansikt. («Puppen» hun har malt, er et grisehjerte, og «brystvorta» er en avkutta blodåre.)

Menneskelige griseorganer
Connie Andrésen har «Vekten av et menneske» som arbeidstittel på avgangsverket sitt. Hun forteller at hun har fått tilsendt griseorganer fra Nortura, og disse har hun laga gipsavstøpninger av. Grisens anatomi er som kjent forbløffende lik menneskets:
– Jeg har ønsket å forbinde den fysiske og psykiske smerten, og å prøve å framstille for eksempel tungsinn på en visuell måte. Man kjenner jo ofte den psykiske smerten også fysisk, for eksempel som smerte i brystet. Og så handler det også om de relasjonene vi mennesker har overfor dyr, for eksempel ved måten vi opphøyer oss selv. Det at organene både hadde en ekkel lukt og så ekle ut, gjorde at de ble veldig menneskelige for meg. For det er jo faktisk slik kroppen vår er, poengterer Connie.
Innimellom griseorganene har hun også laga noen halvmasker av sitt eget underansikt.

Lengsel etter naturen
Sara Holm Lægreid begynte med dykking litt før pandemien slo til og var på dykkerferie da verden stengte ned og hun måtte reise hjem. Lengselen etter mer tid til å dykke, ligger til grunn for avgangsprosjektet hennes, som underveis har skifta tittel fra «Det vidunderlige havet» til «Det utilgjengelige havet».
– Jeg har filma under vann mens jeg har dykka, for det meste fridykking, men også litt med flaske, og før og etter har jeg tatt opp video og lyd av meg selv der jeg snakker om hva jeg føler når jeg dykker og hvorfor dykking har så sterk tiltrekning på meg. Jeg skulle så gjerne vært mer i sjøen; jeg tror det har å gjøre med en lengsel til naturen som ikke blir fylt i hverdagen. Det er en helt annen ro og stillhet der under overflata. Disse samtalene med meg selv har jeg lagt som voiceover på opptaka fra sjøen, forteller hun.

Sarah Holm Lægreid holder på med en film om lengselen etter å dykke og være i sjøen.

Menneskelig lengsel
Karina Tene, som selv kommer fra Peru, har sett nærmere på hvordan migranter opplever det å flytte langt, langt vekk fra familie, venner og alt som er nært og kjent. Det har hun gjort ved å ta utgangspunkt i ei bok om noen som flytta helt motsatt vei enn henne – i ei anna tid:
– Boka «In Their Own Words» inneholder brev som ble skrevet hjem av norske immigranter i USA for rundt 100 år siden. Selv om deres situasjon var helt annerledes enn min, kjenner jeg meg så godt igjen i de følelsene og den lengselen de beskriver. Uansett hvilken kultur vi kommer fra, så er vi alle mennesker, sier Karina.
Avgangsverket hennes er et tekstilarbeid der hun har farga hvitt bomullsstoff i naturfarger for å få det til å se gammelt ut, trykt på avfotograferinger av bilder og brevfragmenter fra boka og brodert. Så har hun laga masker ut fra sitt eget ansikt, slik mange har gjort på barneskolen. Hver enkeltdel blir så sydd sammen til et stort «lappeteppe» som skal henge i lufta og være i bevegelse – slik alle migranter er i bevegelse.

Kenneth Kamp
kenneth@nyttiuka.no