Lesernes marked

Tar taket på landemerke

Sør- og vestveggen på Slinningsbua er så godt som ferdig, med unntak av vindua, som skal tas i et eget prosjekt. (Midlertidig er vindua trukket med plastduk mot vinden.) Taket skal gjøres ferdig i år.

Renoveringa av Slinningsbua går trottig videre. I år skal taket ferdigstilles.

 

Per Oskar Slinning eier 25 prosent av Slinningsbua.

Tre-fire år til, så skal renoveringa av Slinningsbua være ferdig, håper Per Oskar Slinning, som er en av eierne av det ikoniske byggverket midt i innseilinga til Ålesund. Det omfattende renoveringsprosjektet starta for ni år siden, da de første kronene kom fra Riksantikvaren.
Med årets tilskudd på 750 000 til å fullføre taket, er det totale bidraget fra Riksantikvaren kommet opp i 7,5 millioner kroner. I tillegg kommer en betydelig egenandel og egeninnsats.
– Jeg bruker all fritida mi på dette, og bare i fjor ble det lagt ned 2000 timer i egeninnsats. På toppen kommer en del material og anna som ikke blir dekka av tilskuddet og som vi må kjøpe selv. Så det er klart at hadde det ikke vært for pengene fra Riksantikvaren, så hadde ikke renoveringa vært mulig å gjennomføre, poengterer han.

Konstruksjonen innafor tak og vegger er i svært god stand. De lyse «flekkene» er rester fra silda som en gang i tida fylte hele etasjen.

To vegger ferdige
Støtten gis til ett og ett delprosjekt, som må gjennomføres og dokumenteres før det kan søkes til neste delprosjekt. Sør- og vestveggen og størstedelen av taket er nå så godt som ferdigrenovert, og i år skal altså taket ferdigstilles. Deretter er det nord- og østveggen som står for tur, pluss alle vinduene, som tas som et eget prosjekt.
– Det første vi måtte gjøre, var å avstive bygget og hindre det fra å falle ned. Deretter måtte vi ta de veggene som var i dårligst stand. Hele bordkledninga på sør- og vestveggen var helt ødelagt, men på de to siste veggene er det en god del som kan gjenbrukes, opplyser Slinning.
All materiale som er i god nok stand, brukes videre, mens det som er ødelagt, erstattes av materiale av samme type og standard, gjerne henta fra andre rivningsprosjekter. Det brukes de samme håndverkerteknikkene som var vanlig den gang, og samme type maling (linolje), kitt og så videre.

Det er funnet et stort antall av slike kulehull i konstruksjonen. De stammer fra tyske flymitraljøser som skjøt inn mot byen, stort sett i nordvestlig retning. Under andre verdenskrig var Slinningsbua kontrollpunkt og vaktpost for skipstrafikken. 2. februar 1944 ble det skutt fra kontrollposten mot fiskebåten M/K Magne, og fiskeren Bernt Veddegjerde mista livet.

Anno 1916
Slinningsbua var ferdigstilt i 1916, med Anton Larsen som byggherre. I 1954 ble bua kjøpt av Per Kors Slinning, og det er hans etterkommere som eier den i dag. Fram til midten av 1970-tallet fungerte bua som fiskemottak, og deretter ble den brukt til reparasjon og salg av fiskeutstyr. All aktivitet i bua opphørte i 2001, og etter dette ble bygget stående til forfalls.
Da eierne søkte om å få rive bua og bygge den opp igjen som en kopi i betong med bordkledning, våkna både politikere og vernemyndigheter. Det ble da på tale at Ålesund kommune skulle overta eiendommen, men etter at Ålesund kommunale eiendom hadde utarbeida en rapport som konkluderte med at det ville koste minst 8,5 millioner kroner å renovere bygget, ble ikke dette aktuelt. Bystyret ville heller ikke omregulere eiendommen til bevaring.
Riksantikvaren mente imidlertid at både Slinningsbua og de to andre tilhørende bygga var i fredningsklasse og måtte bevares. I 2012 gav Riksantikvaren først støtte til et forprosjekt, og deretter har det blitt bevilga årlige beløp av varierende størrelse til renoveringa.

Også det lave tilbygget (t.h. i bildet) på vestsida av Slinningsbua og den tidligere fomannskapsboligen på haugen vestafor dette igjen, er freda og skal renoveres.

Mer skade enn man trodde
– Underveis har det vist seg at vegger, tak og ytterkonstruksjon var i mye dårligere stand enn det som kom fram i rapporten fra Åke i 2010. En del av ytterkonstruksjonen har blant anna vist seg å være helt råtten inni, selv om den så bra ut på utsida. Det gjør at renoveringsarbeidet har blitt mer omfattende og en god del dyrere enn det man så for seg den gangen. Når man regner inn egeninnsatsen har vi for lengst passert de 8,5 millionene som ble stipulert da, poengterer Slinning.

Veggene mot nord og øst er i langt bedre stand enn de to andre var. Renoveringa av disse skal etter planen begynne neste år.

Hva Slinningsbua til slutt skal brukes til, er usikkert. Tidligere har det blitt skissert planer for å gjøre den om til leiligheter, men om det er slik det blir, er han slett ikke sikker på.
– Først må vi få bua i en slik stand at den ikke forfaller, så får vi finne ut av hva den skal brukes til etter hvert, sier Per Oskar Slinning.

Kenneth Kamp
kenneth@nyttiuka.no