Lesernes marked

Nok en Taliban-triumf

 

Av Carl Montgomery – Flickr, Link, CC BY 2.0,

Det er lett å være enig i at den humanitære situasjonen i Afghanistan er hjerteskjærende, og at det trengs dialog for å hjelpe det afghanske folket. Men var det nødvendig å frakte en Taliban-delegasjon over 5000 kilometer til Norge for å få dem i tale?

Knapt fem måneder etter den panikkartede tilbaketrekkingen fra Kabul, rullet norske myndigheter ut rødløperen til seierherrene, i form av eget privatfly som tok 15 Taliban-topper til Norge. Og da de var vel fremme, ble de fraktet til Soria Moria-hotellet i en blålyskortesje vi knapt har sett maken til siden Obama var i byen for å motta fredsprisen.

Flaut
For første gang siden nobelkomitéen, med Thorbjørn Jagland i spissen, tildelte Nobels fredspris til Barack Obama, en pris som satte selv mottakeren i forlegenhet, kjenner jeg på den litt ubehagelige følelsen: Jeg er flau av å være norsk. Flau fordi dette vitner om en naivitet nesten på linje med at man skulle sittet på Wannsee konferansen i 1942 og snakket mned nazistene om bedrede levekår for Europas jøder. Men også litt flau fordi en del av meg er så naiv at jeg håper det kommer noe godt ut av besøket. Hvor fett hadde ikke det vært?

Reaksjoner
En rekke samfunnsdebattanter, eksil-afghanere og krigsveteraner har forståelig nok reagert svært negativt på besøket. Det må jo føles som en hån, når Anas Haqqani er med i det afghanske reisefølget. En skikkelse som tilhører nettverket som sto bak drapet på den norske journalisten Carsten Thomassen, under angrepet på Serena Hotel i Kabul i 2008. Og det må være ekstra provoserende når «fienden» ankommer landet vårt som de reneste rockestjerner. Selvsagt kan man ikke sette disse folka på et vanlig rutefly, det skjønner alle. Men hva med å bruke et av forsvarets Hercules til jobben? Det var jo bra nok for soldatene våre! Da hadde nok neppe Taliban-lederne vært like aktive med å legge ut reisereportasjer fra turen i sosiale medier.

Og, ærlig talt
Også flere opposisjonspolitikere har stilt spørsmål både ved pengebruken og ikke minst hvilke signaler dette sender. At et slikt besøk har en prislapp på syv millioner, er ikke særlig avskrekkende. Pengene går fort unna når slikt skal tilrettelegges, og vi kan i alle fall slå oss til ro med at minibarregningen sannsynligvis ikke blir særlig stor. Men det mest urovekkende er hvordan dette bidrar til å «hvitvaske» et brutalt regime med et kvinne- og menneskesyn som hører hjemme på tolvhundretallet.

Et vanskelig valg
Selvsagt har norske myndigheter også vurdert de negative konsekvensene ved invitasjonen, og statsminister Støre innrømmet at dette har vært en svært vanskelig beslutning. Men uansett hvordan man snur og vender på det: Den norske regjeringen har, gjennom sitt valg, hjulpet regimet i Kabul med å innkassere en betydelig PR-gevinst. Og uansett utfall av samtalene kan Taliban innkassere nok en seier. Dette ble også stadfestet av den afghanske utenriksministeren, Amir Khan Muttaqi. Allerede mandag kveld, foran et fulltallig pressekorps, beskrev han dette som «en stor seier for Taliban».

Greit oppsummert
Selv om noen menneskerettighetsaktivister også har vært positiv til besøket, valgte kvinneforkjemper og tidligere oljeminister i Afghanistan, Nargis
Nehan, å si et tydelig nei til utenriksdepartementet da hun ble invitert til å møte Taliban. Nehan måtte rømme fra Afghanistan, og er nå bosatt i Norge.
– Det er en viktig begivenhet som hjelper den norske regjeringen med å vise at de gjør noe i FNs sikkerhetsråd, men det er ikke til hjelp for selve befolkningen. Det fører tvert imot til at vi mister vårt eneste forhandlingskort – nemlig at det internasjonale samfunnet ikke har anerkjent Taliban-regimet, sa hun til VG søndag.

Beklager, det holder ikke
Søndag var også utenriksminister Anniken Huitfeldt på NRK og forsvarte norske myndigheters invitasjon. Utenriksministeren vår hadde nok, sammen med sine rådgivere, besluttet å gå offensivt ut. En velkjent strategi når du vet du er på tynn is. Hun fremsto både bestemt og nesten litt belærende i intervjuet på statskanalen. Men beklager, det virket ikke på meg. For vi er ikke sinte Anniken, vi er bare utrolig skuffet. Og litt flau!

Kåre Stig Nøstdal,
redaktør