Har vi råd til å bo i Ålesund?

Ålesund kommune er i en presset økonomisk situasjon hvor ROBEK-spøkelset nærmer seg for hver dag. Skjer det, blir vi satt under statlig kontroll. Noe som kan medføre «smalhans» både når det gjelder drift og investeringer i lang tid fremover.

I den sammenheng har kommunedirektøren foreslått å øke eiendomsskatten med 50 %, noe som vil gi ca 60 millioner kroner mer i kommunekassa. Kanskje forståelig fra hans side, men ikke fornuftig for folk flest. Dette vil igjen gå ut over de fleste husstandene i kommunen. En kan spørre seg om det er slik at innbyggerne er her for kommunen, eller er det kommunen som er her for innbyggerne? Kan virke som en del politikere har glemt hva som bør være svaret her. Innbyggerne i Ålesund kommune har i tillegg nå fått bomringen med de kostnader dette medfører. En urimelig og urettferdig ekstraskatt som dessverre har blitt en vanlig belastning over store deler av landet. I tillegg vil vi få betydelig økte kommunale gebyr dersom utbyggingen av bl.a. kloakkrenseanlegg på Kvasneset og nytt vannbehandlingsanlegg i Fremmerholen blir en realitet. Videre er det ønske om å satse på prosjektet Helseplattformen med kostnader på 10-talls millioner uten at det var med i årsbudsjettet.

Eiendomsskatten, der det nå trues med en økning på fra 2023, er kanskje den mest usosiale skatten vi har. Den burde reduseres, ikke økes. Eiendomsskatten styres av lokalpolitikerne i den enkelte kommune. Den rammer skjevt og tar ikke hensyn til husholdningenes inntekt, gjeld eller betalingsevne. De som har vanlig inntekt skal kunne eie sin egen bolig uten ekstra skatt, noe også den norske modellen legger opp til. Hele 8 av 10 nordmenn bor i et hjem der husholdningen eier det selv. Ålesund kommune legger opp til å hjelpe folk inn i boligmarkedet med sitt «Fra eie til leie-program». Da blir det litt motstridende å øke kostnaden også for disse og andre grupper med lav inntekt. Dette kan igjen føre til at flere ikke er i stand til å sitte med boligene sine.

Tar en for eksempel for seg en person som velger å leve alene, noe som det blir flere og flere av, og som har en brutto inntekt på rundt 550.000,- i året. Dersom denne personen har en leilighet eller et hus til rundt 3 – 4 millioner kroner og kjører en vanlig bensin eller diesel-bil, skal denne dermed betale bompenger, økte renteutgifter, betydelig økte drivstoffutgifter, økte strømkostnader og matutgifter. En økt eiendomsskatt på 50 % vil bli enda en forsterket byrde. Dette medfører at når denne personen har betalt sin inntekts- og eventuelt formuesskatt, videre skal betale til kommunen eiendomsskatt, kommunale avgifter og bompenger, faktisk må jobbe mer enn en måned i året bare for å dekke disse. For minstepensjonister og andre med lave inntekter så vil det i praksis bli enda vanskeligere å kunne dekke kommunale forpliktelser.

Dette synes jeg ikke er riktig. Kommunen må slutte å legge stadig flere skatter, gebyr og avgifter over på innbyggerne. KOMMUNEN ER HER FOR INNBYGGERNE OG IKKE INNBYGGERNE FOR KOMMUNEN.

Kanskje på tide å sette fokus på primæroppgavene og de lovpålagte oppgavene som helse, eldreomsorg og skole, og kutte ut det som er «kjekt å ha». Istedenfor en sykkelkoordinator eller to burde det vært en effektiviseringskoordinator som tar for seg avdeling for avdeling i kommunen.

Her må hver stein snus, men ikke kast den på innbyggerne.