Lesernes marked

Legger vekk trommestikkene og skriver bok

Webjørn Brogstad (74) legger bort de godt brukte trommestikkene sine. Etter et langt musikerliv er han takknemlig for at han har hatt mulighet til å spille med så mange bra folk.
En av pionerene for sunnmørsk musikkliv, Webjørn Brogstad, har spilt konsert for siste gang. Nå vil 74-åringen skrive memoarer.
Utfordringer med ryggen gjør at Webjørn har solgt trommesettet sitt og tilhørende utstyr. Han spilte sin siste konsert med Purple i fjor høst – et band han har vært med i fra 70-tallet og fram til i dag.
– For meg starta det allerede i 1959, da jeg spilte cello i skoleorkesteret i Ålesund. Jeg lærte meg noter og fikk beskjed fra dirigenten om at musikk var noe jeg hadde teft på! Etter hvert ble jeg lei av å bære celloen fra huset vårt ved Aspøy skole og helt opp i Fjellgata på andre sida av byen for å øve. Da min søster begynte å spille Elvis-låter på en nyinnkjøpt grammofon, begynte det å rykke i rockefoten min, og jeg fikk lyst til å bytte ut celloen med trommer, forteller Webjørn, som foruten å drive med musikk har jobba som sjåfør for Høibergs Mineralvandfabrik, sjåførlærer og drosjesjåfør.
Dette er det første bildet av Webjørn Brogstad bak trommesettet han skaffa seg på 60-tallet. Dette var etter sigende det første trommesettet på Sunnmøre, så Webjørn ble en ettertrakta trommis. (Foto: Privat)
Brytningstid
Trommer var overhodet ikke noe som hørte sunnmørs musikkliv til på denne tida.
– Min bror spilte gitar i det kristne miljøet, og der var det mye skepsis rundt dette med trommer. Det var nok ei brytningstid da blant andre Elvis Presley og Chuck Berry kom, men broren min forsto at jeg hadde skikkelig lyst på trommer, så da hjalp han meg med litt penger, sier Webjørn.
Etter å ha fått noen brosjyrer av musikkforhandleren og fått hakeslepp over at et trommesett ville koste ham 4000 kroner, tok han en leveringsjobb for et bakeri for å spare opp penger. Etter hvert fikk han kjøpt et komplett trommesett.
– Dette ble det første trommesettet som kom til fylket. Jeg visste ingenting om stemming av trommer eller hvordan settet skulle settes opp, så jeg måtte bare prøve meg fram, forteller Webjørn.
«Langhåra kviseaper»
Webjørn er altså hundre prosent selvlært bak trommesettet. I ungdomsåra var det gruppa Hustlers som skulle bli en av de mest populære banda som innbød til konsert og covra populære artister både i Ålesund og i de fleste bygdene utafor. Mye av inspirasjonen henta de etter hvert fra The Beatles.
– Vi deltok i en amatørkonkurranse på Nordfjordeid en gang. Den vant vi! Noen av gruppene som deltok var skikkelig misunnelige på trommesettet vårt, ler Webjørn.
Det var imidlertid ikke alle som likte at de vant konkurransen:
– Det kom et leserinnlegg til lokalavisa etterpå der det sto at det å se «langhåra kviseaper og røde jammerkommoder (trøorgel, journ. anm.)» på scenen var helt forferdelig!
Hustlers avbilda i forbindelse med spilling på Fjellstua i Ålesund på 60-tallet. Fra venstre: Per Ove Aaland, Webjørn Brogstad, Bjørn Colbensen og Ove Pedersen. (Foto: Privat)
Mye oppmerksomhet
Webjørn Brogstad var altså én av ungdommene som representerte en helt fersk og ukjent musikkstil for sunnmøringer.
– Publikummet vårt gikk helt bananas! Da vi spilte i Ålesund måtte vi forholde oss til et visst desibelnivå, men det var det ikke snakk om på bygdene, sier han.
– Hvor mye tok det av rett etter konsertene?
Webjørn ler.
– Det er nok mange historier å se tilbake på der, svarer han uten å gå nærmere inn på det.
Han fortsetter:
– Vi fikk i hvert fall mye oppmerksomhet, men det var jo også en forutsetning for å kunne drive med musikk.
Etter dette gikk det slag i slag med bandbytter og stor suksess som trommeslager. Webjørn ble en foregangsmann bak trommesettet og fikk spille med mange kjente musikkpersonligheter fra fylket – ingen nevnt, ingen glemt. Sjangerspekteret har gått fra pop og rock til funk, soul og jazz.
– Ta vare på musikken
Låtskriver, gitarist og pianist Delbert McClinton har vært én av cover-favorittene oppigjennom åra. Webjørn liker godt at mange artister i dag covrer de eldre banda og gir låtene et nytt uttrykk.
– Jeg synes det har vært ei god utvikling. Det er viktig å ta vare på musikken fra «gamle dager», og det er ikke alltid sånn at originallåta er best; noen ganger er de nye coverversjonene enda bedre, sier han.
– Så det blir ikke ei radbrekking av låter?
– Som regel ikke. Faktisk kan de gi meg en bedre følelse enn originalen.
– Hva tenker du om musikkproduksjon i framtida?
– Jeg håper det ikke bare blir artister som lager musikk på PC. Da forsvinner de fleste av musikerne våre.
Bittert og vemodig
– Hvordan føles det å ha solgt unna trommesettet?
– Veldig jævlig, svarer han spontant.
Webjørn titter ut vinduet og tenker seg om.
– Det er klart det er bittert og vemodig. Men musikken lever jo videre – den har ingen aldersgrense. Jeg håper at folk fortsatt hører på det vi har spilt.
– Kan det kalles en sorg?
– Sorgen er der, for det å være musiker er mer enn enn hobby; det er en livsstil. En dag kommer man til det punktet at man må slutte, og det gjelder jo for alle. Men jeg har hatt et utrolig rikt musikkliv, sammen med mange fantastiske mennesker, reflekterer han.
Bevare musikkhistorien
Selv om Webjørn ikke lenger er aktiv musiker, vil han gjerne formidle musikk på en anna måte og etterlate seg en musikkarv. Han håper dermed at ei bok med memoarer vil bidra til å holde musikkhistorien levende.
Nå trenger han hjelp til å grave fram og plassere hendelser oppigjennom åra fra 1960 til i dag.
– Jeg må nok ringe rundt til en del folk for å verifisere og sortere opplysninger, sier han.
Sågar sitter han på et stort bildearkiv.
– 60-tallet var en såpass stor brytningstid i Norge at det er en musikkhistorie verdt å ta vare på for framtida, konkluderer Webjørn Brogstad.
Andreas G. Hesselberg
andreas@nyttiuka.no