Lesernes marked

Kajakk for to

Vakkert i Ålesundet en søndags formiddag.

Første søndag i juni var en nydelig sommermorgen i Ålesund. Sol fra skyfri himmel, vindstille, helt speilblankt på Aspevågen – og noenlunde grei temperatur.

 

Kyndig veiledning fra utleier før turen. Legg spesielt merke til det faste grepet kapteinen har festet i kajakken.

En perfekt dag for en lang frokost og rett og slett en fredelig søndagsmorgen. Så skjer det: Som lyn fra klar himmel slår spørsmålet ned, borrer seg inn øregangene og inn i hodet mitt. Alle kroppens forsvarsmekanismer går til rødt nivå. For dette er et slikt øyeblikk: en situasjon der det er svært viktig ikke å få panikk, men å tenke rolig og rasjonelt.
– Åååh, hadde det ikke vært gøy å leie kajakk i dag, kom det fra min kone?
– Neeei! Og hvor i alle dager kom den fra? Å ligge midt ute på fjorden, pakket inn i to millimeter plast og kave rundt er ikke min form for gøy, tenker jeg, mens jeg sakte hever blikket og møter et ansiktsuttrykk jeg kjenner så altfor godt: Dette var egentlig ikke et spørsmål, det skulle bare virke slik.
– Men vi var jo enige om en tidlig, kjapp tur rundt byfjellet, for så å slappe av resten av dagen på terrassen. Og dessuten får man ikke leid kajakk på så kort varsel, svarer jeg med overbevisning.
– Kom igjen, da, det er jo så nydelig på sjøen, pareres det fra andre siden av bordet.
– Før jeg rekker å fullføre resonnementet mitt, har hun googlet «kajakkutleie Ålesund» og er i ferd i med å taste nummeret, mens hun full av entusiasme fastslår:
– Her er jo ikke en gang cruisebåt i dag, så selvsagt får vi tak i en kajakk.
Hun er helt klart ferdig å diskutere med meg, og henvender seg nå til den som allerede har svart telefonen.
– Nei, vi har ikke våtkurs, må man ha det, spør hun?
– Wow, den var close, tenker jeg, mens planetene igjen føles å skli tilbake i riktig rekkefølge. Men det varer bare et øyeblikk:– Vi trenger altså ikke våtkurs for å padle toerkajakk? Så bra, sier hun smilende, mens jeg igjen kjenner på en intens motvilje. Men før jeg vet ordet av det, er det på med dertil egnet antrekk, av gårde Kåre og ut for å padle kajakk.

Spennende og magisk på undersiden av byen kaier.

Omvendelse
Jeg er ikke mer enn kommet ned i båten, før jeg innser at dette slett ikke kommer til å bli så aller verst likevel. Kajakken skjærer vakkert gjennom den speilblanke vannflaten, mens vi nesten lydløst sklir gjennom Brosundet og ut i «åpen sjø». Siden vi begge er oppvokst med foreldre som i deler av ungdommen vår hadde båt, er dette svært kjente farvann.

Nirvana
Etter et par strandhogg langs ruta, ender vi opp på utsiden av Tyskholmen. Å bare sitte der ute, helt stille og ta inn alle synsinntrykk, mens lukten av tang og saltvann kiler i nesen, får meg til å tenke at det umulig kan finnes et vakrere sted på hele kloden. Der og da forsvinner alle mine motforestillinger, og jeg kjenner bare på en ubetinget lykke over å være akkurat her, akkurat nå. Etter å ha ligget der og filosofert en stund, og etter en liten tur innom Volsdalsberga, er det på tide å igjen sette kursen mot byen.

Frelst
Siden det ikke lå noen store båter ved kaia denne søndagen, og det var fjære sjø, var det rett og slett perfekt for en tur «under» kaifronten, på vei tilbake. Slik forholdene var akkurat denne dagen, var lyset under der helt magisk, akkurat slik det hadde vært resten av de to timene på sjøen denne formiddagen. En fantastisk opplevelse, til en overkommelig pris. Men kommer vi til å gjøre dette igjen? Helt klart og sannsynligvis allerede i sommer.

Kåre Stig Nøstdal
ksn@nyttiuka.no