Lesernes marked

Inger Harrington og barna

De første åra hendte det at ofte at Inger og barna overnatta på stranda. Det var en av hennes måter å vinne tillit på. Her sammen med Diogo, Gleiciane og Jefferson i 1991. (Foto: Per Jan Vinje)

33 år fikk Inger Harrington i de brasilianske gatebarnas tjeneste. 18. august slutta hennes store hjerte å slå.

Det var i mai 1988 Inger Harrington gikk i land i den brasilianske havnebyen Santos, fast bestemt på å vie resten av livet til sitt til gatebarna i Brasil. Bak seg hadde hun lagt et stadig mer turbulent liv, med mye alkohol og bråk – og til slutt en innleggelse på psykiatrisk sykehus. Når hun er så langt nede som hun kan komme, opplever hun at hun får et budskap fra Gud. Brått bestemmer hun seg for å dra til Brasil for å hjelpe gatebarna der.
Inger auksjonerer vekk alt hun eier og tar farvel med venner og kjente. Turen over Atlanterhavet finansierer hun med å vaske for sjøfolk. Vel framme i Santos viser det seg at stedet der hun har avtalt å bli henta, er et regulært horehus for sjømenn. Han som kommer for plukke henne opp, er en nordmann som driver et gatebarnprosjekt, og som gjerne vil at Inger skal arbeide for ham. Men hun er fast bestemt på å starte sitt eget prosjekt, og det skal hete «Casa Emanuel».

Inger slik vi var vant til å se henne, på stand utanfor Obs på Moa i desember 2019, siste gang hun var hjemme i Ålesund. (Foto: Kenneth Kamp)

De fem første barna
Inger får leie et enkelt, lite hus og går så til barne- og ungdomsdommeren for å presentere seg selv og planene sine om å ta seg av noen av byens altfor mange gatebarn. Etter to dager kommer en lokal pastor til henne med de fem første barna, som alle har grufulle forhistorier:
Fire år gamle Jaime har blitt misbrukt av kundene til den prostituerte moren sin. Han ble funnet av politiet på gata mens han venta på at mora skulle bli ferdig med en kunde – klokka tre på natta. Åtte år gamle Christiane, som også har ei mor som er prostituert, ble voldtatt av to menn da hun var bitteliten. Renato på elleve har bodd under ei bro siden han var fem år, da mora hadde tatt livet av faren ved å tenne på ham. Mora til 14 år gamle Luciana er død av kreft, faren har flytta til ei ny dame, og storesøstera selger kroppen sin for å forsørge sine to yngre søsken. Og åtte år gamle Luizinho husker ikke anna enn livet på gata, der han har lært å overleve ved å spise en spesiell type maur.
Inger tar til seg alle fem, setter tydelige grenser for dem, overnatter av og til med dem på stranda og vinner gradvis tillit.

Inger og den psykisk utviklingshemma maratonløperen Ramses, som var den eneste av barna hennes som fortsatt bodde sammen med henne da hun brått falt om og døde på stuegulvet i august. (Foto: Per Jan Vinje, 2007)

Fire nye til jul
Når det lir mot Ingers første jul i Brasil, blir fire nye barn del av flokken hennes: Tre av dem, Samira, Ramses og Vitor, er søsken. Ramses forteller at han har blitt slått med kjepp under beina av pastoren som skulle ta seg av ham, Vitor ligger det meste av dagen i fosterstilling på senga, mens Samira mange år seinere forteller at onkelen hennes hadde misbrukt henne mens tanta var i dusjen.
Den siste ungen er ni år gamle Luiz Carlos som er sterkt forbrent over store deler av kroppen, men uten å huske hvorfor. Han har også blitt misbrukt av onkelen sin, som tilbød seg å ta seg av ham da mora hadde funnet en ny mann som ikke var interessert i å ha noe med Luiz Carlos å gjøre.

Den gamle bobla som alltid måtte skyves i gang og som stadig måtte på verksted, førte Inger og Hamilton sammen. (Foto: Per Jan Vinje)

Den mest skadde av alle
Det tiende barnet som kommer til Inger, er Bruna, som har ligget en måned på sykehus. Hun er fire år, har kvelningsmerker på halsen og brudd i armer og bein. Håndledda hennes har grodd skeivd sammen og hun har redsels-astma og oppsvulma lunger. Hun er på alle måter et fryktelig skadet barn, og tross all Ingers kjærlighet, går hun en dyster skjebne i møte.
Snart kommer også søskenparet Diògo og Gleiciane på to og fire år; den prostituerte mora deres er død av aids. Begge to er underernærte, og Diògo har epilepsi. Foreldreløse Leandro kommer selv på døra til Inger på 16-årsdagen sin og får selvsagt lov til å bli.
Noen dager har Inger god kontakt med barna; andre dager blir rastløstheten hos de traumatiserte ungene for stor. Renato og Luizinho stikker av over 50 ganger bare det første året.

Jaime var Ingers første sønn etter at hun kom til Brasil. Han hadde blitt misbrukt av den prostituerte morens kunder. Den feminine Jaime utdanna seg til sykepleier, men etter å ha operert inn bryst, skifta navn til Jane og begynt å definere seg som kvinne, ble det umulig for henne å få jobb. Foto fra 1989. (Foto: Per Jan Vinje)

 

Kampen mot myndighetene
I tillegg til den daglige kampen med å gi trygghet, omsorg og stabile rammer for ungene, er det mange kamper som må kjempes mot myndighetene. En dag får hun innkalling til barne- og ungdomsdommeren som har mottatt klage på henne for at hun røyker, drikker whisky og spiller blues. Den som har sendt klagen, er nordmannen som henta henne den første dagen i Santos, og som driver sitt eget gatebarnprosjekt. Inger frykter at hun kommer til å miste barna – men så viser det seg at dommeren setter pris på å unne seg litt røyk, whisky og blues innimellom, han også. Så det går bra!

Et anna problem er at Inger er i Brasil på turistvisum, som må fornyes hver tredje måned. Det blir mange 18 timer lange bussturer til nabolandet Paraguay – og like lange turer tilbake igjen – for å få stempel i passet og nytt turistvisum. Etter hvert blir passet stappfullt av stempler, og det blir gjort klart for Inger at det ikke er sikkert at hun kommer inn igjen i Brasil neste gang. Takka være innsats fra den norske konsulen i Sao Paolo og den norske ambassadøren i Brasilia – og ikke minst takka være en dyktig advokat som ender med å betale tilbake honoraret på 2000 dollar – får hun til slutt permanent oppholdstillatelse. Nå har Inger i hvert fall én bekymring mindre å stri med.

Støtte hjemmefra
Hjemme i Ålesund samler den uformelle støttegruppa «Casa Emanuel» inn penger til Inger gjennom loppemarkeder, basarer og på andre måter. Ingers innsats for gatebarna blir lagt merke til også av andre her hjemme i Norge, og Ukebladet KK kårer henne til «Årets kvinne». Med hederen hører også en pengesum, som Inger bruker til å kjøpe et lite hus til seg og barna. Et års tid etter Inger kom til Brasil, får hun også «Barn av Jorden»-prisen på 100 000 kroner. Noen år senere mottar hun samme pris en gang til, som den eneste som har fått den to ganger.
Åra går, og flere barn med tragiske skjebner kommer til Inger. Hun åpner også Casa Pixote, et hjem for gatebarn, som ifølge Inger ble det første barnehjemmet i Brasil der barna kunne komme og gå som de ville. Å få gjennomført drømmen om å starte et eget barnehjem ble mulig da regjeringa Brundtland bevilga 100 000 kroner til Ingers arbeid, i etterkant av en stor, internasjonal miljøkonferanse i Brasil i 1991. Før konferansen hadde gatene blitt «rydda» for gatebarn av politiets dødsskvadroner, noe som skal ha gjort et dypt inntrykk på den norske statsministeren.

Inger og Hamilton gifta seg i Ålesund kirke. Ekteskapet holdt i ti år. (Foto: Per Jan Vinje)

Kjærlighet og tragedie
Etter mange år som enslig finner Inger kjærligheten sammen med en trivelig mann som heter Grillo. Men lykken blir kortvarig, og tragedien rammer brått. En dag blir Grillo knivstukket til døde, og det skal ta lang tid før Inger føler seg trygg i hverdagen igjen.
Litt ned i gata for Casa Pixote åpner Inger et eget hjem for gatejenter. Hun tar også på seg jobben som daglig leder og står på atten timer i døgnet. I tillegg tar hun seg av sine egne barn når hun kommer hjem. Det kan ikke gå bra i lengden, og i 1996 rammes hun av hjerteinfarkt. Etter et dyrt sykehusopphold, følger hun legens oppfordring om å flytte til et roligere og kjøligere strøk, til en landeiendom oppe i høyden. Casa Pixote drives nå videre av de ansatte, med finansiering fra kommunen.
For å kunne få barna på skolen og få gjort andre nødvendige ærend, må Inger kjøpe en bil. Hun får tak i en 1968-modell Volkswagen folkevogn, altså «Boble», som tilbringer vel så mye tid på verksted som på veien. Hamilton, den faste mekanikeren hennes, er det noe spesielt med, og etter hvert blir de et par. Senere gifter de seg i Ålesund kirke, og de og får ti år sammen i Brasil før ekteskapet går i oppløsning.

Den store kongepargava
1997 blir et svært spesielt år for Inger, med store svingninger. Det starter 1. januar med samla familie og feiring av bursdagen til døve Jonathan (som ingen egentlig vet når er født). Ut på våren får Inger vite at kongeparet har valgt henne ut til å motta den store jubileumsgaven på hele 800 000 kroner som skal deles ut i forbindelse med at de begge to fyller 60 år. Dette er overskuddet fra en stor jubileumskonsert i Olavshallen, pluss penger som skolebarn i Trondheim har samla inn på vegne av kongeparet. På konserten er det for øvrig kun Inger og Hamilton, foruten de kongelige inviterte, som har reserverte plasser og slipper å betale for de kostbare billettene.

Tragiske skjebner
Men samtidig, hjemme i Brasil, volder den skakkjørte jenta Bruna mye bekymring for Inger. Det hadde gått relativt bra med henne fram til hun begynte på skolen, men så begynte det å rakne. Bruna har nå blitt tolv år, hun har begynt å røyke marihuana og har blitt med i en gjeng. En ettermiddag, under et arrangement på skolen, har en voksen mann samleie med henne. Hun ender stadig i konflikter på skolen og slutter helt å samarbeide med Inger.
Ei anna jente, Erika, som er psykisk utviklingshemma og kom til Inger i 11-årsalderen, har langt framskreden gonoré etter å ha blitt misbrukt av flere menn. En dag blir hun akutt syk og blir innlagt. Først friskner hun litt til, men brått går det dårligere igjen, og livet står ikke til å redde.

Søskenparet Diogo og Gleiciane kom til Inger i 1990, fire og to år gamle, etter at den prostituerte mora hadde dødd av aids. Diogo har slitt mye med rus, men med Gleiciane har det gått veldig bra. Hun har i dag gift og har tre barn, i tillegg til at hun nå også tar seg av Ramses. (Foto: Per Jan Vinje)

Fra uro til stabilitet
Oppi alt dette er det også store problemer i støttegruppa Casa Emanuel i Ålesund. En del av gruppa vil konsentrere seg fullt og helt om Inger og barna hennes i Brasil, mens en annen prøver å gjøre gruppa om til en landsdekkende organisasjon. Forsøket på vekst og ekspansjon blir kostbart, og støttegruppa havner i store økonomiske problemer. Avisene får snusen i det hele og slår saka stort opp.
Oppstyret roer seg så smått da kongeparet står fast på at Ingers arbeid fortjener den store gaven. Dessuten blir Casa Emanuel nå omgjort til en stiftelse. Som alle stiftelser blir den underlagt kontroll fra Fylkesmannen, og stiftelsesstyret går raskt i gang med å få orden på økonomien.
Opp- og nedturer kom og gikk også gjennom de nesten 25 åra som Inger fikk etter økonomi-balubaen og opprettelsen av stiftelsen – men det var også mye hverdag for familien. Riktignok en hverdag fjernt fra den tryggheten som de fleste i Norge har, men likevel relativt trygt og stabilt. De aller fleste av barna hennes vokste opp, og flere fikk egne barn.

To som gikk bort
Av de 14 barna som Inger adopterte, er det to som har gått bort, Bruna og Lucia. Skakkjørte Bruna var bare så vidt 14 år gammel da hun stakk av med halliken sin, en mann som åpenlyst mishandla henne. En telefonoppringing noen måneder seinere var alt Inger hørte fra henne igjen. En gang seinere var det noen av barna hennes som så Bruna i tung crack-rus, men siden har hun vært helt forsvunnet.
Lucia, som kom til Inger som tenåring i 1990, hadde bak seg mange år som barneprostituert. Likevel klarte hun seg svært bra, og hun ble snart en god og viktig venninne for Inger. Hun fikk seg fast jobb, kom i et stabilt forhold, og i 2002 fødte hun gutten Marcus. Alt så lyst ut – helt til barndommens tragedie innhenta henne i 2008. Leveren hennes var ødelagt av hepatitt B og C, som ingen hadde visst at hun hadde pådratt seg i åra som barneprostituert. Kort før Inger skal reise på sin årlige tur hjem til Ålesund for å sitte på Moa og samle inn penger i desember, dør Lucia.

Julestanden på Moa
I 2015 kom en stygg isjas i veien for Ingers førjuls-hjemreise. Året etter var hun tilbake, men uttalte til Nytt i Uka at hun var redd det var siste gangen hun kom til å klare turen. Det ble likevel noen år til, og desember 2019 ble siste gang hun var å se på sin faste plass utenfor Coop Obs på Moa.
Gjennom alle år har Ingers faste førjulsinnsamling på Moa vært en svært viktig del av inntekta for storfamilien hennes og for finansieringa av barnehjemmet SOS Nova Vida og fotballprosjektet i favelaen Jardin Kennedy. Innsatsen fra stiftelsen Casa Emanuel her hjemme har også vært uvurderlig.
Den eneste av Ingers til sammen 14 adoptivbarn som fortsatt bodde sammen med henne da hun brått falt om på gulvet i høst, var den psykisk utviklingshemmede Ramses, løperen som drømmer om å få delta i VM eller OL for utviklingshemmede. Ramses blir nå tatt hånd om av Gleiciane, som har bodd i ei «hytte» på Ingers eiendom sammen med ektemannen og sine tre barn, deriblant den nå ti år gamle Anna Louise som har ryggmargsbrokk og er lam fra livet og ned, men som også er et stortalent med pil og bue.

Ingers aske spres i Atlanterhavet utenfor Brasil. Det var meninga å ha en tilsvarende seremoni i Ålesund også, men det blir i stedet en blomsterseremoni i havet, enten til våren eller på ettårsdagen for hennes bortgang i august. (Foto: Gregory Smith)

Arbeidet fortsetter
Når Inger nå er borte, fortsetter Casa Emanuel innsatsen med å samle inn penger for å støtte hele Ingers storfamilie, og selv om Inger selv ikke sitter på Moa lenger, vil innsamlingsbøssa stå der også i de kommende desembermånedene. Uten fortsatt økonomisk støtte, vil det bli ei mørk framtid for Ingers barn og barnebarn, men ildsjelene i stiftelsen lover å stå på enda mer enn før for å sikre en best mulig framtid for alle Ingers etterkommere.

Denne oppsummeringa av Ingers liv i Brasil lener seg tungt på Per Jan Vinjes fire store reportasjer i Nytt i Uka i 2008. Noe er også henta fra intervjuene som avisa har gjort med Inger gjennom åra.

Kenneth Kamp
kenneth@nyttiuka.no