Lesernes marked

Bybrannen og Waldehuset

Waldehuset fremstår ubrent, men alle hus rundt er blitt flammenes rov. I retning vestover ser vi at trebygningen til Rønneberg også ikke er brent. Det samme er løa på Grimmerhaugen – idag del av Aalesunds Museum.

 

Dette er historia om et hus som ikke brant under den kolossale Aalesundsbrannen den 23. januar 1904. Mange syntes det var høyst merkverdig at huset kunne unngå å bli flammenes rov.

I hovedsak er det to forklaringer på at det gikk som det gikk: Ei materialistisk og ei religiøs, dette skrev Harald Grytten
i ei interessan lita bok som ble utgitt for et par år siden.
Og han skriver videre: «Det var et sant inferno av ild og røyk, storm og orkan, et kaos av fortvilte mennesker som så sine livsverk gå opp i tilintetgjørende rødglødende flammer i løpet av noen dramatiske timer.»
Men da man så vidt hadde fått summet seg etter katastrofen den 23. januar 1904, oppdaga man at det merkelig nok sto en del hus igjen, forholdsvis uskadd. I flere tilfelle var det totalt uventa at de skulle komme seg velberget gjennom brannen, for så vill var ilden og så sterk var stormen.
Ett av de mer uventa husa som overlevde, var det såkalte Waldehuset. Mange vil si at det stod slik til at det absolutt burde vært antent og nedbrent.
Men det gjorde det altså ikke. Det kom seg gjennom Bybrannen med minimale skader: Et par svidde fjøler og ei knust rute. For ordens skyld bør det nevnes at der var flere hus som ikke røk med. Blant annet trebua til Rønneberg i Korsen og løa oppe på Aalesunds Museum, som begge lå slik til at en skulle tro den ville bli flammenes rov.
I Waldehuset bodde det en eldre mann ved navn Anders Nord. Han nekta å følge anvisningen fra naboer, og blei værende inne i huset under brannen.
Anders Nord var en gudfryktig mann. Han tilbrakte timene med bønn, salmesang, og bibellesning, og kom uskadd gjennom brannen.
De fleste Aalesundere kjenner historien og hovedkilden, for å kalle den det, er den offisielle brannrapporten som stadsingeniør og brannsjef Johannes Solem skreiv få dager etter hendelsen.

 

Dette bildet viser den brente by østover. Oppe til venstre skimtes Waldehuset.

Materialistisk ståsted om Brannen i 1904
Så vidt skribenten vet så er der ingen som har prøvd å se denne historia fra materialistisk ståsted. (muligens gjør Harald Grytten det?) Men i brann-rapporten som ble utarbeidet etter brannen i Lærdal i 2014, prøver man å se dette fra en vitenskapelig synsvinkel:
Om kvelden den 18. januar 2014, begynte det å brenne i et bolighus i Lærdal. Brannen utviklet seg til å bli en stor områdebrann ved hjelp sterk vind og kraftig turbulens, og det oppsto virvelbrann som spredte seg raskt, over store avstander. Med kraftig vind, snøfritt landskap og lite nedbør i løpet av januar, er det mange likhetstrekk mellom Aalesundsbrannen og brannen i Lærdal. Men forunderlig nok var det også flere hus i Lærdal som ble spart, selv om det i utgangspunktet ikke virket logisk.

Taktekking og takkonstruksjon
Kan det være så, når en ser på bildene fra et utbrent Aalesund, at deler av forklaringen ligger i at bådet Waldehuset og Rønnebergbua står med møneretning syd – nord?
At begge bygningene har skifertak og en takkonstruksjon bygget med en vinkel på mellom 30 til 45 grader, og at på begge bygg er takutstikket minimalt, uten himling under, bare vertikalt forkantbord mellom sperrene (kubbing) og trekledning helt opp? På Waldehuset er gesimshøyden også liten.

Buholmen fremstår ubrent. Alt fra den lille kanalen og oppover er brent opp. (Alle bilder fra boka til Harald Grytten: Ålesund brenner – byen under ild og aske.)

Trekledning i yttervegg
Begge bygg hadde liggende panel, og da er det to viktige faktorer: Fuktighet og hvor godt dekket kledningen er av maling. Jo flere lag med maling, dess mer motstand er det mot antenning.
I Lærdalsrapporten konkluderes det med: Fuktinnholdet i trevirke i kystklima er oftere mer stabilt, og ligger typisk mellom 15 til 18%. I en by vil det være forskjeller i trefuktigheten både mellom hus, men også lokalt på hvert enkelt hus. Ytterkledningen på sørsiden av et hus er mer påvirket av sollyset enn hva nordsiden er. I tillegg til å beskytte mot solpåvirkning og fukt, har maling den egenskapen at den påvirker kritisk varmefluks for antennelse og dermed tiden til antenning . Forsøk (både i laboratorium og i full skala) har vist at behandlede overflater krever høyere varmefluks enn ubehandlete overflater, og således tar det lengre tid før materialet antennes.
Waldehuset hadde ei stor åpen mark foran mot vest, den såkalte Rekdalsmarka. Kan en tenke seg at når vind og flyvebrannen spredte seg i stormkastene så for dette lett over disse to bygningene uten å få feste i trevirket og heller ikke i takkonstruksjonen. Vindusflater var relativt små og stod imot trykk. Eneste antennelsen på Waldehuset var et lite stykke ved inngangsdøra, en del av en langsyllstokk. (Den ligger nede i overgangen mellom mur og kledning, brukt mest ved laftet hus.)
Et annet moment som ikke har vært tatt hensyn til, er spørsmål om stormen som pisket sjødrev rundt Rønnebergbua også dreiv opp mot Waldehuset. Men det er fortsatt forunderlig at Løa som stod ubeskyttet i Korsen (Grimmerhaugen) ikke tok fyr.
Anders Nord ble kristen i høy alder og var tilsluttet Indremisjonen, hvor også brannsjef Johannes Solem var medlem. Han skrev brannrapporten tre dager etter brannen og hadde neppe tid til å gå grundigere inn i hvorfor Waldehuset ikke brant. Anders Nord ble radiointervjuet 1913, ni år etter brannen, og gjenfortalte sin historie om åpenbaringen i stua i Waldehuset. En engel talte til han, og sa: «Frykt ikke! Jeg er utsendt fra Gud den Allmektige.» Men så mange år etter, hva da med erindringsforskyvning?
At naboer rundt Waldehuset, etter at deres egne hus hadde brent ned, gikk i gang med å slukke alt som kom innover det, er mer tvilsomt. Skribenten heller til å tro på en del fysiske naturkrefter som nevnt ovenfor er forklaringen.
Uansett: Gode venner i Pinsemenigheten reddet huset fra nedfall, det bestrider ingen. Ære være dem for det, og deres tro må gjerne være brann nattas sannhet.

Einar Welle,
Aalesund sentrum